QB Gallery

Yngve Benum - Late Night Suburban Hedge Fund Night
30 November - 22 December, 2018

About the exhibition

En ny ånd i maleriet

Stilistisk sett er Yngve Benums arbeider preget av en eksplosiv energi som likevel fremstår fullstendig kontrollert. Maleriene er, om ikke nedlesset, så i det minste såpass fullspekket med elementer at man kan se for seg at lerretene tidvis nærmest holder på å  sprekke.

I motivene finnes tendenser til et tilbakevendende figurgalleri, men først og fremst ser de ut til å representere et evig forsøk på en formmessig eksperimentering samtidig som de forankres i en helt tydelig signatur. Denne er ikke minst preget av noen av de mest strukturerte overflatene i nyere norsk maleri, med en uvanlig spennvidde i hvordan malingen er påført lerretet, og tilhørende – for å bruke et lite kunstfaglig ord – snåle effekter. Nettopp dette er blant arbeidenes fremste kvaliteter. Hva gjelder kunst lever vi paradoksalt nok – med tanke på hvordan kunstverdenen stadig ekspanderer og åpner seg opp i nye retninger – i en høyst forutsigbar tid. Det er svært sjelden å se noe uventet, noe man ikke helt skjønner hvor kommer fra og noe som kan beskrives som snålt.

Tendensen i Benums arbeider er mot en maksimalisme og et ønske om ikke å låse seg i faststivnede mønstre. Også Benums utstillingstitler viser en lignende tendens til en vidløftig konstellasjon av referanser, men likevel med en tilsynelatende hovedinteresse for et visst segment av samfunnet. Late night suburban hedge fund fight hinter om en samtidig både humoristisk og analytisk tilnærming til hvordan Norge kan forstås anno desember 2018. Det samme kan sies om tittelen på utstillingen på nedlagte Dortmund Bodega i 2012: They read Gibbons Decline and fall on a eReader but refuse to drink Chateau Lynch-Bages in a styrofoam cup. I lys av dette kan det være fristende å forstå malerienes formspråk ikke bare som en rent eksperimentell utfoldelse av formbevissthet og billedproduksjon, men kanskje også en mer systematisk fremstilling av en opplevd zeitgeist. I så måte er det interessant hvilke tilsvarende paralleller som finnes i tidligere maleri.

Innenfor det tyske maleriet utover 1970- og inn i 1980-tallet fikk man begrepet «Neue Wilde», de nye ville, om en gruppe malere hvis formspråk kunne karakteriseres som en slags ny-ekspresjonistisk tendens. Penselstrøkene var store og aggressive, koloritten til dels skrikende, og motivene ikke sjelden banale. Inspirert mer av en tidligere ikke spesielt anerkjent men i dag selvfølgelig über-kanonisert kunstner som Georg Baselitz enn av mer kjølige og «korrekte» kunstnere som Sigmar Polke og Gerhard Richter, ble maleriet arena for et fornyet fokus på figurasjon og ekspressivitet. Etter 60- og 70-tallets hang mot konseptuelle og minimalistiske strategier representerte Baselitz et oppviglersk og nihilistisk punkmaleri som med verdens enkleste grep («Jeg snur det på hodet, lol») simultant spyttet på maleriet og fikk det til å slå gnister. Samtidig i New York skjedde det noe lignende med Basquait og Julian Schnabel, og til sammen utgjorde disse kunstnerne opptakten til det som utover 80-tallet skulle bli det store, breiale machomaleriet som utviklet seg parallelt med og fyret opp av jappetidens eksesser. Etter en tilsvarende periode med et fokus på konseptuelle strategier og formmessig nedtonet kunst, er det bare naturlig at vi igjen ser en fornyet interesse for noe «villere», ikke minst innenfor maleriet. Her trer også da en rekke andre spørsmål frem, og Benums kunstnerskap illustrerer disse perfekt.

Det er en distinksjon mellom å være «maler» og å være en kunstner som maler. Generelt vil det være enighet om – selvsagt – at ikke alle kunstnere er malere (det finnes åpenbart skulptører), men kanskje at alle malere er kunstnere. Dette er jo heller ikke 100% presist, da det finnes et stort antall søndagsmalere hvis plassering i relasjon til et profesjonelt kunstfelt er relativt langt «uttafor». Det er heller ikke til å komme utenom at det også finnes en gruppe, la oss kalle dem natt-til-søndagsmalere, hvori Benum «muligens» har hatt en relativt sentral posisjon i lengre tid. Her er det i teorien snakk om en lignende distanse, ikke til låveutstillinger på bygda, men snarere til et helt eget felt med sin egen historie og sin egen kanon. Det er heller ikke til å komme utenom at dette feltet har avlet et relativt formidabelt antall aktører innen dagens institusjonaliserte kunstfelt, og at det ikke minst i Benums kunstnerskap virker som om nettopp denne spenningen mellom to felt utgjør en inspirasjon til konstant videreutvikling som er motivert både formalistisk og av en helt klar diskursbevissthet.

Det er i de færreste tilfeller man kan snakke om en maler som ikke egentlig er «kunstner» i den moderne, noe snevre forståelsen som legges til grunn innenfor det gjennombyråkratiserte kunstfeltets målstyrte logikk. Det finnes i dag en klar profesjonsideologisk tendens til å forstå kunstnerskap mindre i relasjon til kunstverkene i seg selv og mer i lys av hvem som har laget dem, endatil hvilken utdannelse vedkommende har.

Yngve Benum, som ikke har noen som helst utdannelse som kunstner, er en maler som mer enn de fleste dermed problematiserer den gjengse forståelsen av hvordan kunst fungerer i 2018. Man skal selvsagt ikke legge for mye vekt på det faktum at Benum langt på vei er autodidakt, men dette er også noe såpass sjeldent i dagens kunstfelt, at det heller ikke skal underkommuniseres. Ikke minst når maleriene i så voldsom grad slår en ansiktet som noe helt eget, noe ingen andre i det norske kunstfeltet egentlig driver med, og som i såpass stor grad leverer et overbevisende argument for at maleriet de kommende ti årene vil bli mer interessant enn det har vært det foregående tiåret.